home

works

cv

contact
HANS-OVE GRANATH


The Big One, 222 x 222 cm. From The Glossy Collection

Granath's art consists of such distanced, but also engaged observations of society. He examines and utilizes the differentiated fields of modern society, such as industrial and construction activities, architecture, and design, which themselves are reality-producing and self-referential. In this way, he observes how we are observing ourselves, and reveals some of the tensions and paradoxes present in modern civilization.

Granaths kunst består av slike distanserte, men også engasjerte betraktninger av samfunnet. Han observerer og gjør bruk av det moderne samfunnets differensierte felt, som entreprenørskap, arkitektur og design, som selv er virkelighetsproduserende og selvrefererende. På den måten betrakter han hvordan vi betrakter oss selv, og avdekker noen av de spenningene og paradoksene den moderne sivilisasjonen rommer. (Per Gunnar Tverbakk)

Ved åpningen av Hans-Ove Granaths retrospektive utstilling i
Østfold Kunstnersenter og Fredrikstad Kunstforening 5. november 2011
Tale ved Anne-Sophie Hygen

Kjære Hans-Ove, kjære Kunstnersenter og Kunstforening, kjære alle sammen!

Tusen takk for den store ære og glede å åpne denne utstillingen, med verk skapt gjennom nesten 40 år av en kunstner jeg setter meget høyt.

”It’s all in the eyes of the beholder” – alt er i øyet som ser. Det ordtaket passer godt for både kunstneren og kunstbetrakteren. Vi ser det vi er i stand til å se – avhengig av vår erfaringshorisont og vår søken etter mening. Noe jeg oppfatter som felles menneskelig, uansett tid og sted på kloden, er å søke etter svar på de eksistensielle spørsmålene omkring hvem jeg er, hvor jeg kommer fra, hva verden er, hvorfor den er som den er, og min plass i den. Det vi søker er orden i det fragmenterte – kosmos av kaos – individuelt og kollektivt. I et slikt prosjekt bruker vi både erfaringer og minner – erfaringer og minner som bearbeides og omformes til nåtidig erkjennbar og forstålig form.

I mine øyne, og det jeg ser i Hans-Ove Granaths kunst, er biter, deler, fragmenter av tidligere virkeligheter, og menneskets eksistensielle søken etter å overkomme det fragmenterte gjennom å sette bitene sammen igjen, lage system, orden og struktur. Rester etter, eller minner om, noe som var – som Granath setter sammen til noe annet, en ordnet, nåtidig og fortolket virkelighet. Men dette ”noe annet” bærer fremdeles i seg representasjoner av det som var; om enn det er en bygning eller en bygningsdel, en virksomhet, en gjenstand: kullbiter etter en nedbrent bygning, biter av knust tegl, brutte krittpiper, sammenklemte takplater, en nedblåst låvevegg – som gjenoppstår i ny form. ”Jeg liker forfall”, har Hans-Ove fortalt meg; ”- jeg prøver ut, noen ganger lykkes det, noen ganger ikke, til det ikke lenger er relevant, da prøver jeg noe nytt”. I en retrospektiv utstilling som denne ser vi at disse utsagnene er sanne.

Som en arkeolog leter han etter rester etter materiell kultur, og setter restene i system gjennom sin egen fortolkning. Det er ikke overraskende at Hans-Ove Granath som skoleflink skolegutt hadde tenkt å bli arkeolog. Helt opplagt et tap for skandinavisk arkeologi at han ikke ble det, men likevel opererer han som kunstner i mye av det samme virkelighetsfragmenterte tolkningsfeltet som arkeologer gjør: Det som var, bevares i fragmentert form mens resten forgår. Av disse fragmentene er det bare fragmenter igjen som vi finner, og kan bruke til å konstruere vår oppfatning av det som var. En arkeolog vet det som Hans-Ove viser oss i kunstnerisk uttrykk: den virkelighet vi skaper ved hjelp av minner og fragmenter er fortolket, spørrende, uten to streker. I mine øyne er det i kunsten som i arkeologien som i livet selv: Sannheten finnes ikke – den kan bare søkes. Det eksistensielle prosjekt det er å skape kosmos av kaos tar aldri slutt. I det prosjektet er blant annet kunstnere og arkeologer ganske nyttige. Kunstnere med dragning mot det arkeologiske feltet er kjempenyttige. 

Men Hans-Ove Granath lager nye virkeligheter ikke bare gjennom minnebærende fragmenter som har overlevd og som er overlevert ham som den som søker og finner. Han er også selv den som fragmenterer, han løser eksisterende og konkrete virkeligheter bokstavelig talt opp i biter og setter dem sammen til helt nye kontekster: som med fotografier av pelsen til familiens godmodige sjæfer, en samling hundeposer, en skog med tusen grønnfarger, en halvråtten stubbe. Han klipper bildene opp i biter, han lager kaos, men som Platons demiurg opptrer han som verdensskaper og lager ny orden – men en helt annen orden. For bitene er bare av to ulike størrelser, og de er limt på plass etter et fastsatt system. Fra kosmos til kaos til nytt kosmos. Akkurat som i livets mange stadier. Men bildene fremstår likevel som ganske kaotiske, som om en illustrasjon på at det kaotiske element også finnes i kosmos.

Hva er det vi ser når vi ser det vi ser – eller tror vi ser? Når vi ser, tolker vi, og vi ser det, som vi tolker det. Dette vise utsagn har jeg dessverre ikke funnet opp selv, det er det filosofen Ludwig Wittgenstein som gjorde. Det er ingen spøk å få bitene i livet og i omgivelsene til å falle på plass. Når jeg i min fortolkning ser Granaths skulpturer – som mannsskulpturen av brutte, forvridde og forkastede biter av takktekking av jern og restene etter et militært nettinggjerde, eller de små menneskeskulpturene i sølv og bronse, eller jernfuglen som styrter gjennom vinduet og trenger seg inn, men stenger for lyset – det jeg ser er hvor knugende og deprimerende det i blant er å få brokkene, bitene, minnene og erfaringene forstålige og brukbare og til å leve med. Jeg ser dem som illustrasjoner på den ofte smertefulle prosessen det er for oss mennesker å få bitene til å falle på plass i livet. Jeg ser med andre ord et eksistensielt tolkningsprosjekt: det oppløste settes bokstavelig talt sammen til mønster, struktur og mening. Det jeg ser er kunstverk hvor skaperen – demiurgen Granath – går vitenskapelig men samtidig dypt menneskelig til verks, ved hjelp av et mangfold av teknikker og materialer hentet fra industri, håndverk og design, og fra sin egen kunnskap, materialforståelse, erfaring og personlighet.

Denne utstillingen er full av fortellinger. Som det universet Granath har skapt rundt et fotografi som den unge mannen Valter sendte sin kjæreste, hans mormor, fra Amerika. Heldigvis ble det ikke noe av mellom de to, for da hadde ikke hun blitt Hans-Oves mormor! (- og da hadde det ikke blitt noe av Hans-Ove heller!) De seks tegningene i denne fortellingen viser oss at minner ikke nødvendigvis behøver å være knyttet til noe som har skjedd, men kan også være omkring noe som kunne ha skjedd, eller som ikke kunne ha skjedd. Slik blir grensene mellom minner, drøm, fantasi og virkelighet flytende og dunkel.

It’s all in the eyes of the beholder. Alt er i øyet som ser. For meg er Hans-Ove Granath en kunstner som på en usedvanlig måte kombinerer det å være minnesanker, forsker, arkeolog på leting, tenker, omformer og suveren håndverker. For oss ikke-kunstnere og betraktere er det til god nytte når en kunstner prøver noe ut, lykkes noen ganger, andre ganger ikke, til det ikke lenger er relevant, men da prøver noe nytt. Jeg synes det er en ganske god beskrivelse av livets mange faser og omveltninger: pendlingen mellom kaos og kosmos tar egentlig aldri slutt, livet igjennom. Kanskje det rett og slett er hva livet går ut på.

Derfor vil jeg ved åpningen av Hans-Ove Granaths retrospektive utstilling ikke bare gratulere ham med den, men også takke for at han på denne måten deler sine minner, erfaringer og fortolkninger fra et liv som menneske og kunstner med oss og slipper dem løs – i samlet form – til våre individuelle betraktninger og fortolkninger.

Takk – og gratulerer!


©Hans-Ove Granath